3D-kino – flopp eller framtid?
3D-kino er ingen nyhet. De første filmene i 3D ble faktisk lansert på 1920-tallet, og både på 1950-tallet og 1960-tallet fantes denne typen filmer. De var veldig populære i en kort periode, men så kon nedturen, og filmer gikk tilbake til det gamle 2D-formatet. Nå kan det se ut som 3D er i ferd med å floppe igjen, for denne typen filmer opplever synkende publikumstall.
Hvorfor taper 3D terreng?
Det har blitt lansert mange forklaringer på hvorfor 3D ikke har blitt like stort som forventet. Noen sier de dyrere billettene er årsaken. Når folk kan velge mellom en dyrere 3D film, eller se samme film i 2D for en lavere billettpris, velger de kanskje 2D, og sparer noen kroner. Andre har pekt på at folk ikke liker å sitte med 3D-briller i kinosalen. Noen mener også at konseptet raskt blir oppbrukt. Har man sett ett romskip fly rett mot skjermen, har man ikke noe behov for å se hundre andre romskip gjøre det samme. Har man sett én glefsende dinosaur i 3D, er det også oppbrukt. Forklaringen på de synkende besøkstallene er nok sammensatt.
Er film bedre i 3D?
Hvis filmen skal vise naturbilder, kan moderne 3D-film gi en herlig opplevelse. Men en film er aldri bedre enn historien den forteller, og det er kanskje her det svikter. Det hjelper ikke om filmen er i 3D hvis historien er dårlig. Og hvis historien er bra, er den faktisk like bra i 2D. 3D egner seg best for filmer som virkelig passer til dette formatet, som naturdokumentarer. 3D egner seg også bra til å vise historiske steder på en naturtro måte. En helt vanlig actionfilm har lite å tilføre 3D-formatet, og det er kanskje derfor disse filmene ofte flopper. 3D er best når det får deg til å si “åååh”.
Begge deler samtidig
Det beste er nok om vi fortsetter med begge deler. Vanlige filmer kan klare seg fint med 2D, og så sparer vi 3D til de virkelig fantastiske filmene, de som faktisk blir utrolige i 3D. Foreløpig er det god plass til begge formatene.
